Salaam aleykum
Du kjører en stor, elektrisk bil med en sofa for to ukrainere som har flyttet inn i Lausannes minst fancy nabolag. Du passerer blokka deres en gang, to ganger. Ingen parkeringsplasser bortsett fra en firkant på fortauet ved inngangen, åpenbart for nettopp de som skal stå i noen minutter for å losse ting. Men der står det en gjeng med 15-20 bråkete, skrålete unge menn, så tøffe i trynet at minst to par snur for å ta en sidegate og så utenlandske at halvparten av ordene deres er gutturale og høylytte.
Hva gjør du?
For noen år siden satt jeg på i en dyr jeep oppover en krøttersti på den marokkanske landsbygda. Foran oss gikk det to gutter og gjetet etpar kuer. da vi gasset på for å komme opp en leirete bakke, begynte guttene å løpe og slå kuene for å komme seg unna. Høhø, sa sjåføren og gasset enda mer. Vi kom nærmere og nærmere, guttene slo hardere og hardere, helt til de endelig kom opp bakketoppen og kunne komme seg ut til siden av veien.
De ble redde, ja, lo sjåføren og så etter guttene.
Da vi kom på toppen, parkerte vi på en grusslette og stirret henført utover havet. Eller henført og henført, vi så utover og sa det var jammen pent, i det minste. Kuene gresset nedenfor sammen med den ene gutten; den andre gikk rett mot oss med bestemte skritt.
Jeg gikk mot ham, for å unnskylde. For å si at vi ikke var farlige, bare arrogante.
Salaam aleykum, sa jeg da jeg kom nærmere. Han svarte ikke, bare strakk ut hånda. Salaam aleykum, gjentok jeg da vi tok hverandre i hånda, la bas, meshi mushkil!
Han svarte ikke, gikk bare videre med de samme bestemte skrittene mot bilen og de andre mennene. De latet som om de ikke så ham, snakket med hverandre og pekte utover horisonten, men han lot seg ikke affisere. Rett inn i løvens hule gikk han, en spinkel, tiårig gutt som kanskje bare snakket berber, for alt jeg visste, neppe fransk og hvertfall ikke engelsk, i en fillete bukse og møkkete sko opp til tre velkledde europeere som nettopp nesten hadde kjørt ham ned.
Hva gjør du? Du gjør som ham. Du spør ut av vinduet på din dårlige fransk: er det mulig å parkere her? Gjentar når de later som om de ikke hører. Du kjører inn på fortauet midt blant dem når de motstrebende flytter seg. Når ukrainerne ikke klarer å løfte sofaen, spør du gjengen om hjelp og får to av dem til å bære sofaen opp i andre etasje. Han ene, den tøffeste av dem, får et sår på tommelen. Og når du kommer ut av leiligheten tilbake på fortauet og gjengen mer eller mindre omringer bilen, går du bort til dem, takker de to som bar og spør hvordan det går med fingeren. Fingeren, spør en? Ja, sier du, han ble skadet og det var min feil!
Tøffingen feier det bort, han vil da ikke være skadet.
Og så setter du deg i den elektriske bilen og og skrur på motoren, men gjengen er i veien. Du vurderer å tute, men ruller heller ned vinduet: messieurs, s'il vous plaît? Herregud, masse plass, mimer den ene. Når du ruller i gang, peker han på øret sitt — ah, elektrisk, jeg hørte ikke, trodde at... Ça va, ça va, sier du og vifter det bort på samme måte som tøffingen.
Og så sier han noe som gutten også sa da han passerte deg på vei tilbake, litt lettere i skrittene. han sier noe du etter tre år i Marokko har et automatisk svar på. Og når du automatisk kommer med det riktige svaret, går det en humring gjennom gjengen, enslags aksept eller en latterliggjøring av han som trodde du ikke kunne det.
Salaam aleykum.
Aleukym salaam.
La bas, kulshi mezyen, alhamdullilah, fortsetter du når du ruller ut på veien og lager deg en fortelling om at du sier til dem, gatas konger, at ukrainerne er mine venner, og når du kommer tilbake, inshallah, så går det bra med dem, ikke sant?
Ja, svarer de i fortellingen.
Mezyen, sier du og tar alle i hånda etter tur og legger håndflata på hjertet, som du vente deg til i Marokko. Mine venner.
Opp i leiligheten sitter ukrainerne i sin nye sofa og snakker lavmælt sammen. Den ene sender en melding til deg: tusen takk for du fikk båret opp sofaen med de mennene, jeg hadde aldri turt å spørre dem!
Ja nei, de er kule, de, tenker jeg. Nede på fortauet går enda et par en stor bue utenom når en stemme gjaller over gata: Eh Muhammed, la bas, kulshi mezyen? Alhamdulillah!