Jostein

Husker du at du våknet en dag i forfjor og hadde drømt at du skulle være keeper? Husker du de første skuddene i det gamle huset fjor? Husker du den store hagen og målet vi teipet opp på husveggen? Husker du dine tårer hver gang du ikke reddet? Husker du turneringen i Spania?

Laget ditt tapte alle kampene, de fleste med tosifret, og du var den eneste keeperen. Men alle foreldrene klappet for deg og hvisket til meg at du jammen var god tross alt. Husker du treningene i sentrum, i en liten park med trafikk på alle kanter og enten forsmå eller store mål?

Husker du? Det er ikke så lenge siden du spilte med laget ditt, eller vi betalte for den samme turnerningen i Spania — det beste som hadde skjedd deg i hele livet ditt, sa du. Og i år skulle en fra klassen din være med. Bestevennen din, han som flytter utenlands til sommeren.

Husker du vi spilte på skolen etter skoletid, når de andre barna ble hentet av store biler eller stimlet til skolebussene? Husker du vi stoppet på en annan fotballbane på vei hjem? Hundene bjeffet mot oss mens vakta kom fra vaktboden, tok en pinne og brukte den som håndtak.

Lillebror satt i sykkelvogna og spilte på telefonen mens vi skjøt på hverandre, og hver gang måtte du lære meg nye triks, og hver gang sa jeg at nå, sønn, er du hvertfall blitt en bedre keeper enn meg. Kult! Men ta dette skuddet! Og bommet jeg ikke, reddet du igjen.

Husker du luka-challenge i timer på stranda? Men det var i forrige liv. Nå står du på en balansematte i stua og kaster ballen til meg. Og i dag fikk du endelig et mål i hagen: en gammel, ødelagtt hammock. Og jeg stod der i djellabaen og mine marokkanske tøfler og skjøt på deg — og du holdt ballen som de Gea, blåste opp kinnene og kastet den som en keeper skal gjøre. Karantenens beste øyeblikk. Noen ganger hentet du ballen i maurtua, noen ganger gikk den nesten i vinduet (men det var min feil), én gang gikk den nesten over muren.

Lillebror filmet så du kunne vise treneren din at du trente. Og han svarte BRA!, og det er dette vi har nå, A. Det er ikke turnering i Spania, det er ikke trening i Rabat, det er ikke engang en løkke vi kan trikse på. Det er en liten gressflekk med maur og en ødelagt hammock.

Og drømmer om en fotballfremtid som blandes med drømmer om normalitet og jeg vet ikke hvordan ting vil være og jeg kan ikke love deg så mye, verken her eller der. Bortsett fra at jeg skal være der for å skyte på deg. I djellaba og marokkanske tøfler, om så er.

Husker du at du at vi satt i Spania og du var på gråten over streng trener, marokkanske lagkamerater som ikke kunne engelsk, stortap og hjemlengsel? Husker du du fikk en is? Husker du jeg sa at alt handler om det neste skuddet? Alt du har gjort før er uviktig — alle redninger og alle mål, alle mennesker, alt styr og stress og mas. Alt handler bare om det neste skuddet. Og du sukket og spiste isen. Ja, sa du. For å være keeper er det beste i verden. Og neste gang tapte dere 14-0. Og du var strålende fornøyd med din ene redning. Husker du?

Husker du hvordan man kommer seg videre? Man tørker tårene og tenker bare på det neste skuddet. Du vil få nok av skudd mot deg i livet, og jeg kan ikke garantere at du redder alle. Jeg kan ikke garantere at du skårer pinlige selvmål eller at alt blir bare feil.

Og jeg kan ikke garantere deg at verden vil være den samme etter denne karantenen, denne epidemien. Men jeg kan garantere deg dette: at tar du skudd for skudd, øyeblikk for øyeblikk, klarer du alt. Selv stortap. Og dette: at i morgen skal jeg skyte på deg igjen.

Selv om himmelen skulle falle ned utenfor murene, vårt karentenefengsel, skal jeg stå der i djellaba. Selv om det skulle storme og tordne. Tar man stormen øyeblikk for øyeblikk, kommer man seg gjennom den også. Og trenger du noen, er jeg der. Husk det. Spytt i keeperhanskene. Klar?

17 mai går jeg i skai Moro jeg har fra morgen til kveld Rangle og tagge Glemme å flagge Nasjonaldagsrebell

Bunaden min er imitert skinn Hijab på hodet, EU på kinn Republikaner Syd-greske aner Nordmann det er jeg lell.

— Næmmen, så søt hund, da! Kom her, da hunden!

En dame i et litt kort skjørt sitter på gulvet foran heisene med en flaske musserende ved siden av seg. Hun snøvler.

–Helledussen, da! Er det en labrador, eller?

Houdini er ikke en labrador. Han er ikke en schäfer eller dachs, heller. Han er en beldi, en ubestemmelig blanding av gudene vet hvilke raser, en ekte beldi funnet sulten og skjelvende på den støvete marokkanske gata for ganske nøyaktig ett år siden. Og nå, etter hel en dag på reise, er han plutselig på et norsk pandemikarantenehotell og må forholde seg til fyll og ukjente folk som vil klappe ham på hodet for første gang. Han rygger.

Vi så en full dame i lobbyen her, sier barna til farmor senere på telefon.

Ja, sier farmor, folk har vært innelukket i 18 måneder. Som om det forklarer alt.

Første kultursjokk, tenker jeg. Første lærdom av mange: tre år siden vi bodde i Norge, ett år siden vi sist var utenfor Marokko, 15% av 7-åringens liv — det er så mange ting man har vent seg til som man ikke engang vet at er annerledes andre steder. Vi får appelsinjus på hotellet, men orker ikke drikke den, det er surt vann med farge sammenlignet med den søte, ferskpressede jusen som var på hvert gatehjørne der nede. Menneskene er litt treigere her, litt kaldere, litt mer avmålte, og vi visste jo det, men det er likevel overraskende. Ingen hilser ordentlig, ingen smiler på samme måte. Og lufta… Lufta er blåere og kjøligere og lukter skarpt og friskt; der nede var lufta tung og mettet av tusen ulike dufter og stanker, selv ved havet, selv utenfor byene.

Vi så uinteressert ut av flyvinduet fra Rabat. Under oss var det brunt og blått, sand og hav, og det var gamle kjente, sand vi hver dag har drysset ut av skoene og hav vi har hørt hver natt gjennom soveromsvinduet. Det var siste gang, tenkte vi og sukket, av glede og av sorg, og lukket øynene.

Noen timer senere fløy vi inn over Norge og barna var limt til vinduet. Se, så mye skog! Se, så mye vann! Se, hus med skråtak! Se, der er vi fra!

Vi er endelig hjemme, tenkte jeg, men tok meg i det, for hva er hjemme?

Hjemme er der man føler seg hjemme. Og nå følte vi oss hjemme her, for her ventet det folk på oss, folk som kjente oss og som hadde ventet på oss. Velkommen hjem, sa de, og vi sa ja, for nå var vi hjemme, det bestemte vi oss for.

Vi går karantenetur med Houdini, vi med maske og han med kort bånd. I Marokko lot vi ham løs på stranda og han snuste rundt og hilste på alle hunder han så, løshunder eller eide hunder, det var det samme. Den ene løshunden, Brian, var hans svorne fiende, de var like tenåringsgamle og tøffe i trynet, og de knurret alltid storsnutet på hverandre og Houndinis nakkehår strittet helt til de andre løshundene gikk mellom, og enda litt som en siste FØKK DEG BRIAN når vi gikk hjem.

Men hilser man her? Hilser hunder på hverandre i Oslo? Slipper man dem løs? Vi vet ikke, vi har aldri hatt en hund her. Og vi unnskylder oss med at vi kommer fra Marokko, og folk ser uforstående på oss og prøver å klappe ham på hodet, og han farer sammen. I Marokko tar man hunder på halsen, ikke på hodet. Kultursjokk nummer 48, tenker jeg.

Og alle skjønner hva vi sier, og vi skjønner hva alle sier, og vi kan ikke lenger kommentere tilfeldige folk når vi passerer den på fortauet. Eller på gata, da, siden ingen marokkaner med respekt for seg selv bruker fortauet og ingen nordmann med respekt for reglene bruker gata.

På vei inn til hotellet teller barna elbiler. Det tar tre minutter for å se like mange som vi så på tre år i Marokko. Og alle biler kjører i filene sine, og de blinker når de skifter fil og kjører ikke forbi på innsiden og holder fartsgrensa og det går verken esler eller mennesker eller kuer eller geiter langs veiene, og ingen løper over motorveiene og ingen rygger tilbake mot kjøreretningen om de misser en avkjøring og det står ikke politi i alle rundkjøringer og vi har kommet på en annen planet, det er så merkelig her.

Selv ser jeg på trærne og gresset og drømmer om jord, om bekker og myrer, om å plumpe uti igjen istedenfor å synke ned i varm sand.

For et år siden var vi tre måneder i karantene hjemme, hver med sitt eget rom og politipatruljer i gata om kvelden, når portforbudet trådde i kraft. Nå skal vi være tre dager på to små hotellrom, med folk som lever vanlige liv helt uten masker i gatene nedenfor. På torsdag vaksine. Og så er verden straks normal igjen, vår verden, mens deltavarianten rammer Marokko når de åpner før mange nok er vaksinert, og vi har vært heldige, bank i bordet, bank i alt som er, la oss håpe det går bra den siste strekningen. Inshallah.

Hva gleder dere dere til i Norge, spør jeg barna. Pokemon, sier minstemann. Fotball og venner og familie, sier midterstmann. Frihet, sier størstemann.

Og ja, det regner her året rundt. Når det ikke snør. Men det er ikke bydeler man anbefales å holde seg unna. Og ja, det er kaldere her, men alle slags mennesker er ute, av alle kjønn, av alle aldre, av alle mulige slags stiler og imager. De sosiale grensene er videre, tross alt. Og ja, det er en ekkel følelse av rikdom, av overflod, det er ikke mange som har like grunnleggende bekymringer som der nede, folk har mat og klær, ingen roter i den søpla du kastet for fem minutter siden, ingen ringer på for å tigge, ingen takker deg overstrømmende om du har en femtilapp til overs.

Men ja. Det er godt å ikke lenger være så rik. Det er godt å være i et land hvor rørleggeren din tjener mer enn deg og skolen ikke lenger bruker politi for å holde av parkeringsplasser for den ene eleven som er i slekt med kongen.

Det er godt å være et sted hvor offentlig kommunikasjon er mer enn tilfeldige busser uten rutetider og tog og trikk som først og fremst er prestisjeprosjekter. (Men gi oss en måned med overfylte busser for tog, så vil vi lengte tilbake til de rene og presise trikkene og det aldri helt fulle toget som gikk raskere enn noe tog i Norge noensinne har planer om å gjøre.)

På hotellrommet står det 6 kofferter. De skal vare hele sommeren. I en container et sted er det 186 pappesker med alt vi eier som skal vare i fire år i Sveits. Når sommerferien er over, flytter vi oss videre og får nye kultursjokk. Sveitsere er merkelige, vil vi si da, for et merkelig samfunn Sveits er. Og så, litt etter litt, blir vi mer sveitsiske og mindre marokkanske og til slutt, om vi kommer tilbake til Rabat på besøk en gang, vil vi sperre øynene opp og tenke oj, så merkelig det er her, de går i gata og tar hunder på halsen!

Og Houdini vil snufse og rygge, men langt baki hodet vil han huske hvem han var, og hvor han var, og at dette merkelige stedet faktisk var hjemme, og kan bli det igjen.

Om det ikke alltid tross alt har vært det uansett.

Vil du bli med å forberede julegaver, spurte vi 7-åringen første advent.

Hæ, julegaver, det er jo ikke vinter engang, sa han og sank ned igjen i Stephen Frys Harry Potter.

OK, sa vi og lot ham synke.

Vil du bli med å forberede julegaver, spurte vi 7-åringen andre advent.

Hæ, julegaver, nei, sa han og utnyttet skjermtiden sin til å synke ned i en eller annen forkynnende youtubers univers.

OK, sa vi, og satte oss ved siden av ham. Hør her, angående denne teologien...

VIl du være med å forberede julegaver, spurte vi 7-åringen tredje advent.

Hør nå, sa 7åringen, jeg har lært en ny sang på piano!

OK, sa vi satte oss med og lyttet og nikket og lurte på om det gamle keyboardet en dag må byttes ut med et ordentlig piano.

Vil du..., spurte vi fjerde advent.

Jeg vet ikke hva jeg skal gi! utbrøt 7-åringen.

En tegning, kanskje, sa vi. Som du tegnet i fjor, husker du? Alle besteforeldre elsker sånne tegninger.

Hm, sa 7-åringen og skjøt på hunden med en selvlaget legostrikkpistol. Vil..., spurte vi julaften.

OK, OK, sa 7-åringen og fant fram (ble funnet fram for) ark og farger. Og han tegnet, men det ble feil. Og han fargela, men det ble enda feilere. Og han tegnet grinchen med ark på ipaden, men han var ikke 6 lenger, så han så hvor dårlig det var, selv om det ikke var det; og han var ikke så gammel at han innså hvor fantastisk enhver barnetegning laget med sjel er for den som bryr seg om denne sjelen.

Det blir bare dårlig, ropte 7-åringen, jeg klarer ingenting!

Og det ble gråt, og det ble tenners gnissel, og det ble formiddag, julaftens dag.

Hadde vi kjøpt mange gaver, kunne han ha blitt med som på noen av dem. Men vi kjøpte ikke mange gaver.

Hadde vi hatt tid til å handle, eller visst hva slags ting vi kunne ha handlet, kunne vi ha dratt på kjøpesenteret på julaften. Men vi hadde verken tid eller lyst eller evner.

Jeg gir gavekort til mamma, sa jeg. Kino og restaurant og 100 klesvasker og en dovask og 20 middager.

Jeg vet ikke hva jeg skal gi, sa 7-åringen.

Broren din syr en pute, sa jeg, og skriver langt på et kort hvor glad han er i oss.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, sa 7-åringen.

Jaha, sa jeg.

Ja, sa 7-åringen.

Kanskje du kan bli med på min beste, mest hemmelige gave, sa jeg.

Han sa ingenting.

Husker du de tiggerne vi så i Marokko, sa jeg. Og de barna som ikke hadde noe bra klær. Og de som rotet i søpla?

Ja, sa han.

Ok, hvisket jeg. Dette er planen.

Han sover nå, endelig. Oppspilt og opprømt, som man skal være på julaften. Han fikk magneter, som han ønsket seg. Han fikk akebrett, som han ikke visste han ønsket seg (i en megakulknæsj farge). Han fikk Gutteboka, og skjønte ikke så mye. Den var jo mest til storebrødrene uansett

Men best av alt var de konvoluttene han fikk dele ut, en til hver. Mamma fikk et år med skolegang. Storebrødre fikk en fotball og en måneds mat. Mamma fikk en babypakke, pappa fikk hjemmeskole. Bestemor vinterjakke. Selv fikk han både vintersko og rent vann.

Jeg tok et bilde av oss som spilte geoguessr etterpå. Om femti år, ja bare neste år, vil det se litt trist ut: en hvit, tom vegg, lamper som ikke er hengt opp ennå, et vindu uten julelys, en brun, gammel sofa, et skakt plastjuletre og mennesker som knapt har pyntet seg.

Men alle smilte av noe, alle lo av noe noen sa om et land et sted, alle var sammen — og på sofaen lå det seks konvolutter og seks ark med ensfargede utskrifter av fargebilder. Takk for støtten, hilsen Redd Barna. Jeg tenker det ble en ganske vellykket jul likevel.

Om du treffer meg på Grünerløkka en sensommerkveld, når den lave sola lyser opp mine blå øyne og mitt nesten karikert gråspraglete vikingskjegg, er det ikke rart om du ser meg som norsk. Men jeg er ikke det, ikke helt. Ikke lenger.

Om du møter meg langs Tista og kjenner meg igjen, dette var også min elv i 19 år, dette var min bybro og min festning, er det ikke rart om du ser på meg som norsk. Som haldenser! Men jeg er ikke det, ikke lenger, og var det vel aldri helt.

Om du hører meg snakke eller ser meg skrive norsk, får med deg mine idiomatiske uttrykk og vendinger hentet fra dypet av Bokmålsordboka, er det ikke rart om du tenker at hallo, norskere blir man ikke. Men du tar feil. Av de siste 13 årene har jeg bodd to år i Norge og resten i diverse utland. Jeg har tre sønner født i tre ulike land og en kone som kom til Norge, et helt ukjent land med et helt bisart språk, det siste året på barneskolen. Norsk, jeg? Som ikke liker hav og bryr meg katta om både fotball og flått? Som får, alltid har fått, maur i rompa og utferdstrang så fort jeg kan gå på posten uten å pugge postgloser og som blir like skuffet av Oslo hver gang: jo, helt greit og fint — men jeg kjenner det jo fra før! Så jeg reiser ut, når jeg kan, om jeg kan, og blir frustrert og fascinert om hverandre over hvordan ting også kan gjøres — og sakte, helt umerkelig, mister jeg litt etter litt taket på det som gjør meg norsk. Det som faktisk er norsk.

Det er en truisme blant familier som flytter mye rundt i verden (misjonærer, diplomater, forretningsfolk) at hvert sted har sine kultursjokk på lager, men det verste kultursjokket møter en når man kommer tilbake “hjem” til Norge. Og det er like overraskende hver gang. Man forventer å komme tilbake til det som var, men mange elver har rent i havet siden man dro, og elveløpet er ikke det samme. Jeg har en onkel som har bodd i USA siden 1965, som dro til det forjettede land og ble, men som nå endelig har fått tilbake sitt norske statsborgerskap. Det er alltid like merkelig å snakke med ham. Han er norsk og ser ut som en statist i Frozen (film-versjonen), men den amerikanske aksenten er tykk og de politiske overbevisningene er, vel, enslags blanding av Gerhardsen og norskamerikansk høyremyopi. Han er norsk, nå igjen også på papiret, men om han flytter tilbake til Oslo, vil han likevel være langt mindre norsk enn alle de som har bodd her og formet den norske identiteten siden han dro.

For etpar år siden kom han over med sin amerikanske svigerdatter til norsk julefeiring. Ååååh, vi må treffes igjen snart, dette var så hyggelig, sa svigerdatteren til meg da vi tok våre avskjeder i den norske, rotete gangen ved siden av en pose med gjenbrukbare Grandiosa-esker og diverse snowjogsaktige barnesko hulter til bulter. Ja, sa jeg, norsk og avmålt, ja det må vi. Inshallah.

Hva, mimet jeg til min egen familie da amerikanerne gikk ut, stramme i maska, hva, tåler de ikke et lite inshallah engang? De tre årene vi bodde i Marokko sa vi det hele jævla tida, og likevel mye mindre enn enhver marokkaner med respekt for seg selv. Og det er et vakkert uttrykk, mimet jeg, selv om jeg ikke er religiøs. Wallah koran, bror, prøvde jeg å mime til broren min, men han var alt på vei ut på trappa for de siste amerikanske lovprisningene av selskapet.

Jalla, bror, hørte jeg mine egne sønner si til hverandre. Jalla, de drar nå. Da vi forlot Norge forrige gang, snakket alle deres venner på Holmlia riksmål, eller i høyden etslags pregløst bokmål. Da vi kom tilbake, bare etpar år senere, hadde alle slått over til kebabnorsk, og dermed farget det av på mine sønner også. “Fort deg” er arkaisk; “jalla” er mye mer naturlig, spesielt for en som alt kan litt arabisk. Mye mer norsk også, nå, i alle fall her. Og der stod jeg og tenkte tilbake på min egen barndoms “Øy, kjapp dæ, æ!” og lurte på når jeg egentlig hadde falt av lasset.

Sannheten er at vi alle faller, hele tiden. Man merker det bare så mye tydeligere når man holder seg unna lasset så lenge at man sliter med å komme seg opp igjen.

Hvor lang tid tar det egentlig før man ikke er norsk lenger? Eller haldenser? Og barna? Som knapt nok hart vært i Norge og aldri har vært i Halden? Jeg er tsjekkisk, sier en sønn i baksetet på vei til Halden. Nei, du er marokkansk, sier den andre. Men vi er mest norske, selv om vi nesten ikke har bodd der, sier den tredje. Vi er... hvordan sier du på norsk, sier den første. Norske statsborgere, spør jeg. Ja, sier den andre. Vi har norske pass. Men vi er ikke helt norske — som deg, pappa, for du har en svensk oldefar. Vi er alle utlendinger, tenker jeg med meg selv. Dere ser relativt Ola Solbakken ut, og heter Nilsen, så dere har det lettere enn mange, men det betyr ikke automatisk at dere føler dere hjemme i Norge, eller føler dere helt norske, hva det enn innebærer. Og dere vil trolig slite med å høre til, dere må aktivt velge å klamre dere til lasset mens andre ubesværet sitter på toppen av det, for det er så mange ting dere ikke har lært og internalisert.

Dere klarer kanskje å finne veien like lett på T-banen som rundt i medinaen, men dere lar ikke vannet renne mens dere tannpusser og unngår solsteken midt på dagen, og det avslører dere. På samme måte som jeg kanskje klarer å prute med vannmelonselgerne langs veien, men avsløres av at jeg knapt nok sier hei til folk jeg snakket med dagen før. Min norskhet er de sosiale nykkene jeg får en unnskyldning for (Å, han er norsk, de er sånn, de); deres norskhet kommer til å være statsborgerskapet eller språket eller fellesskapet i den norske småbyen de kommer til å bosette seg i. Eller noe helt annet.

Spørsmålet er ikke om du er norsk (eller samisk, eller svensk, eller slovensk, eller hva som helst). Spørsmålet er hvordan du er norsk. Hvilke fellesskap du henter norskheten din fra. Og da er ukentlige møter i norskamerikanske nostalgiforeninger eller tredjekulturbarns vaklevorne og flyktige skandinaviske utenlandsfellesskap en dårlig erstatning for den norskheten som omgir en når man er i Norge. Og da tar det overraskende kort tid før en blåøyd viking-Nilsens marokkanske norskhet ikke er annet enn minner om en norskhet som ikke lenger finnes.

Hva var det beste med Halden-turen, spør jeg barna i et bare delvis vellykket forsøk på å høres Raymond ut. Hva syntes dere var det kuleste med byen? (Hvor i Halden følte dere familiens historiske vingesus best, tenker jeg inni meg. Når var en til da nærmest mytologisk norsk småby nesten “hjemme”?) Dickens, sier de. Der du spiste mange ganger og en gang lagde en film med noen fra klassen din, han fra Chile, ikke sant?

Ja, svarer jeg. God pizza, der. Veldig koselig, typisk Halden.

Jo, svarer barna. Men kokken var fra Marokko! Han hadde vært der vi bor! Vi kunne snakke arabisk med ham!

Jeg har tre sønner. Om du ser meg sitte med dem og faren min på en restaurant i min barndoms by, om du hører oss snakke norsk, til og med Østfold-dialekt, om lokalsteder og lokalhistorie, om du fort og lett plasserer oss i båsen “Norsk familie gjør norske ting på norsk måte”, så vit dette: du har helt rett. Men tar også helt feil.

Jeg er norsk, sier en sønn på arabisk. Nei, du er tsjekkisk, svarer broren på fransk. Å, jeg trodde dere var fra Marokko, sier kokken på norsk. Nabobordet snur seg mot oss. Så begynner vi å le.

Du kjører en stor, elektrisk bil med en sofa for to ukrainere som har flyttet inn i Lausannes minst fancy nabolag. Du passerer blokka deres en gang, to ganger. Ingen parkeringsplasser bortsett fra en firkant på fortauet ved inngangen, åpenbart for nettopp de som skal stå i noen minutter for å losse ting. Men der står det en gjeng med 15-20 bråkete, skrålete unge menn, så tøffe i trynet at minst to par snur for å ta en sidegate og så utenlandske at halvparten av ordene deres er gutturale og høylytte.

Hva gjør du?

For noen år siden satt jeg på i en dyr jeep oppover en krøttersti på den marokkanske landsbygda. Foran oss gikk det to gutter og gjetet etpar kuer. da vi gasset på for å komme opp en leirete bakke, begynte guttene å løpe og slå kuene for å komme seg unna. Høhø, sa sjåføren og gasset enda mer. Vi kom nærmere og nærmere, guttene slo hardere og hardere, helt til de endelig kom opp bakketoppen og kunne komme seg ut til siden av veien.

De ble redde, ja, lo sjåføren og så etter guttene.

Da vi kom på toppen, parkerte vi på en grusslette og stirret henført utover havet. Eller henført og henført, vi så utover og sa det var jammen pent, i det minste. Kuene gresset nedenfor sammen med den ene gutten; den andre gikk rett mot oss med bestemte skritt.

Jeg gikk mot ham, for å unnskylde. For å si at vi ikke var farlige, bare arrogante.

Salaam aleykum, sa jeg da jeg kom nærmere. Han svarte ikke, bare strakk ut hånda. Salaam aleykum, gjentok jeg da vi tok hverandre i hånda, la bas, meshi mushkil!

Han svarte ikke, gikk bare videre med de samme bestemte skrittene mot bilen og de andre mennene. De latet som om de ikke så ham, snakket med hverandre og pekte utover horisonten, men han lot seg ikke affisere. Rett inn i løvens hule gikk han, en spinkel, tiårig gutt som kanskje bare snakket berber, for alt jeg visste, neppe fransk og hvertfall ikke engelsk, i en fillete bukse og møkkete sko opp til tre velkledde europeere som nettopp nesten hadde kjørt ham ned.

Hva gjør du? Du gjør som ham. Du spør ut av vinduet på din dårlige fransk: er det mulig å parkere her? Gjentar når de later som om de ikke hører. Du kjører inn på fortauet midt blant dem når de motstrebende flytter seg. Når ukrainerne ikke klarer å løfte sofaen, spør du gjengen om hjelp og får to av dem til å bære sofaen opp i andre etasje. Han ene, den tøffeste av dem, får et sår på tommelen. Og når du kommer ut av leiligheten tilbake på fortauet og gjengen mer eller mindre omringer bilen, går du bort til dem, takker de to som bar og spør hvordan det går med fingeren. Fingeren, spør en? Ja, sier du, han ble skadet og det var min feil!

Tøffingen feier det bort, han vil da ikke være skadet.

Og så setter du deg i den elektriske bilen og og skrur på motoren, men gjengen er i veien. Du vurderer å tute, men ruller heller ned vinduet: messieurs, s'il vous plaît? Herregud, masse plass, mimer den ene. Når du ruller i gang, peker han på øret sitt — ah, elektrisk, jeg hørte ikke, trodde at... Ça va, ça va, sier du og vifter det bort på samme måte som tøffingen.

Og så sier han noe som gutten også sa da han passerte deg på vei tilbake, litt lettere i skrittene. han sier noe du etter tre år i Marokko har et automatisk svar på. Og når du automatisk kommer med det riktige svaret, går det en humring gjennom gjengen, enslags aksept eller en latterliggjøring av han som trodde du ikke kunne det.

Salaam aleykum.

Aleukym salaam.

La bas, kulshi mezyen, alhamdullilah, fortsetter du når du ruller ut på veien og lager deg en fortelling om at du sier til dem, gatas konger, at ukrainerne er mine venner, og når du kommer tilbake, inshallah, så går det bra med dem, ikke sant?

Ja, svarer de i fortellingen.

Mezyen, sier du og tar alle i hånda etter tur og legger håndflata på hjertet, som du vente deg til i Marokko. Mine venner.

Opp i leiligheten sitter ukrainerne i sin nye sofa og snakker lavmælt sammen. Den ene sender en melding til deg: tusen takk for du fikk båret opp sofaen med de mennene, jeg hadde aldri turt å spørre dem!

Ja nei, de er kule, de, tenker jeg. Nede på fortauet går enda et par en stor bue utenom når en stemme gjaller over gata: Eh Muhammed, la bas, kulshi mezyen? Alhamdulillah!

. Det har vært klar himmel hver morgen. Vi har syklet i stadig mindre mørke og sett Jura rødme stadig tidligere; etter å ha levert på skolen, har jeg stoppet på jordet og sett sola stige opp over Alpene. Men ikke i dag.

I dag våknet sjuåringen tidligere enn vanlig. I dag skal vi se sola, sa han og tok på seg både sokker og genser uten å mukke. Over fjellet, pappa. Over Mont Blanc.

Ja, kanskje, sa jeg og så tåke ligge tett over jordene.

For to år siden syklet vi langs Atlanterhavet. Sola var varmere da. Men det er mange rynker og minst en gammelmannspigmentflekk siden. For to år siden så vi løshunder og katter og måker som enten ikke skrek, eller som ble overdøvet av brenningene.

For to år siden kunne han skrive arabisk. Men det er lenge siden.

Han kravler inn i lastesykkelen og roper KJØR, PAPPA, FORT. Da vi ruller ut på veien, letter det en ørn i skodda. Ørn, sier jeg. Ja, sier han, jeg vet, de bor i det treet der borte.

Pappa, spør han, Hvorfor heter det Rage over a Lost Penny når det er en glad sang?

Hva?

Den Beethoven-sangen, den er jo ikke sint?

Jeg kjenner rynkene stramme seg, enten hører jeg ikke helt hva han sier, eller så spør han om helt merkelig ting, eller begge deler. Det er for tidlig for Beethoven, tenker jeg, men svarer bare at Nei, ja, vet ikke helt, jeg.

Han er eldre enn meg allerede, sjuåringen, han nekter å komme til middagsbordet fordi han bare skal høre ferdig en Paganini-sang eller en podcast om klassisk musikk. Marokkos sol har gjort meg gammel, tenker jeg, pandemien har gjort meg gammel, jeg er ikke lenger den jeg var, jeg henger opp gamle basketskrytebilder og sier “Da jeg var ung” til barna nesten uten ironi.

Men i sykkelen er han tre år fremdeles. En liten gutt som kan finne på å surmule over at sokkene er feil, eller glede seg over at vannet renner ned på sykkeltaket. Vi synger sammen, han og jeg, men stort sett tullete bæsjesanger, akkurat som i barnehagen. Bæsj-bæsj-bæsj, basser jeg.

Tissogprompogtissogpromp, synger han over.

Er det Beethoven, spør jeg. Hahaha, svarer han. Nei, Beethoven er mer badummudmbudmambam og sånn.

Ah, svarer jeg og lurer på hvordan det kan ha seg at yngstemann har familiens mest voksne musikk på spillelista.

Vi kommer opp til jordet ved skolen og stopper midt i et bæsj. Til venstre: Jurafjellene, dekket av skyer. Til høyre: Genevesjøen og Alpene, dekket av enda flere skyer. Spissen av Mont Blanc dukker såvidt opp bak en åsrygg. Klokka er 07:55. Bak der et sted stiger sola opp.

Vi er stille i noen sekunder. En hare løper langt borte på jordet. Eller kanskje det er en katt. En hare, sier jeg. Du må kjøre, sier han, skolen begynner snart og vi skal ha fotball i dag. Og Peter skal ha med seg en jojo før skolen!

Bæsjbæsjbæsj, sier jeg og tråkker i gang igjen.

Jeg synes egentlig tredje delen av Beethovens 14. sanoto? sontata? noe sånn — jeg synes den er bedre enn den først, sier han idet vi ruller nedover bakken.

Tja, kanskje, sier jeg og kjenner tåka stryke over rynkene mine.

There are no words for what we felt when we saw the first bombs fall, the first soldiers passing the border, the first tears, the first blood. We tried to find words, we tried to swear and curse, but it always dwindled back to sighs and shaking of heads. But what could we do?

There are no words for what we felt when we saw the first speeches from Zelensky, in the streets, from his office, we are here, we stay here, Slava Ukraini. We tried to cheer, we tried to pump our fists in the air and go ra-ra-ra, like American college students, but it always dwindled back to sighs and slight nods. We don’t believe in God. But we prayed: may God help Ukraine win this war as soon as possible. What else could we do?

There are words to describe the plans we had. Hang a Ukrainian flag in our garden. Learn Ukrainian. Take our electric car down to the border and, well, do something. But what? In the chaos and uncertainty, what could we do, how would our efforts make the world a better place? (And where to charge the car?) So our plans always shrank and withered and came to naught. There are words, but they are just like our plans: not nearly big enough to be sufficient.

Slava Ukraini, we whispered, fingers crossed. May this soon be over. What else could we do?

There are no words for what we felt when we saw millions upon millions of Ukrainians fleeing their country. We saw clips of kids walking alone, of exhausted women with a suitcase or a backpack, everything else left behind — and we cried. We saw Poles and Germans with signs (ROOM FOR 3 or HELP FOR UKRAINIANS), we saw people helping people, and we cried again. A bit. We try not to be too sentimental.

So we signed up for hosting refugees. We have a room, we said – but the bureaucratic wheels turn slow here, slower than one would think possible. We waited, we sent e-mails, waited some more. And then we gave up and turned to word of mouth instead, we found someone on Facebook, and he found two sisters, or they found him, and they asked him, and he asked us, and we said yes, of course, of course, as soon as possible.

And then, a very unbureaucratic amount of time later, T and S knocked on our door. (Or S and T, we couldn’t tell the difference.) We didn't have many words — Hello, how are you, our names are – but we had one word above all. Welcome. You are safe here, you can stay here, you have your own room, the dog is nice, although he sometimes growls, the kids are nice too, usually, and although the food is mostly Norwegian and quite bland, it’s edible. Welcome. Thank you, they said, and went to bed and slept for 36 hours.

6 months later, they are suddenly quite easy to tell apart – but they remain just as welcome. And now it is us who are thanking them. Thank you for your laughter and smile. Thank you for becoming buddies with the dog. Thank you for making Ukrainian food and teaching us about Ukrainian words and traditions and culture. Thank you for being a part of our family. But above all, thank you for trusting us and feeling safe here.

We can’t do much. We can’t save the world or end the war or stop the dog from annoying the neighbours. But we can share a room and a table, we can eat together and laugh together and hope for a better future together, for everyone. So that’s what we do. May it make a difference.

Dear C and P. You have two good-hearted daughters. They are good people. May the roads ahead be easier, both for them and for you. And may we, when this all soon will be closer to being over, meet at a dinner table and eat our favourite foods and laugh and learn and live.

And may we at last find at least some words: pass me the salt, these potatoes are perfect, would anyone want some water – and Slava Ukraini.

Slava Ukraini.