Jostein

. Det har vært klar himmel hver morgen. Vi har syklet i stadig mindre mørke og sett Jura rødme stadig tidligere; etter å ha levert på skolen, har jeg stoppet på jordet og sett sola stige opp over Alpene. Men ikke i dag.

I dag våknet sjuåringen tidligere enn vanlig. I dag skal vi se sola, sa han og tok på seg både sokker og genser uten å mukke. Over fjellet, pappa. Over Mont Blanc.

Ja, kanskje, sa jeg og så tåke ligge tett over jordene.

For to år siden syklet vi langs Atlanterhavet. Sola var varmere da. Men det er mange rynker og minst en gammelmannspigmentflekk siden. For to år siden så vi løshunder og katter og måker som enten ikke skrek, eller som ble overdøvet av brenningene.

For to år siden kunne han skrive arabisk. Men det er lenge siden.

Han kravler inn i lastesykkelen og roper KJØR, PAPPA, FORT. Da vi ruller ut på veien, letter det en ørn i skodda. Ørn, sier jeg. Ja, sier han, jeg vet, de bor i det treet der borte.

Pappa, spør han, Hvorfor heter det Rage over a Lost Penny når det er en glad sang?

Hva?

Den Beethoven-sangen, den er jo ikke sint?

Jeg kjenner rynkene stramme seg, enten hører jeg ikke helt hva han sier, eller så spør han om helt merkelig ting, eller begge deler. Det er for tidlig for Beethoven, tenker jeg, men svarer bare at Nei, ja, vet ikke helt, jeg.

Han er eldre enn meg allerede, sjuåringen, han nekter å komme til middagsbordet fordi han bare skal høre ferdig en Paganini-sang eller en podcast om klassisk musikk. Marokkos sol har gjort meg gammel, tenker jeg, pandemien har gjort meg gammel, jeg er ikke lenger den jeg var, jeg henger opp gamle basketskrytebilder og sier “Da jeg var ung” til barna nesten uten ironi.

Men i sykkelen er han tre år fremdeles. En liten gutt som kan finne på å surmule over at sokkene er feil, eller glede seg over at vannet renner ned på sykkeltaket. Vi synger sammen, han og jeg, men stort sett tullete bæsjesanger, akkurat som i barnehagen. Bæsj-bæsj-bæsj, basser jeg.

Tissogprompogtissogpromp, synger han over.

Er det Beethoven, spør jeg. Hahaha, svarer han. Nei, Beethoven er mer badummudmbudmambam og sånn.

Ah, svarer jeg og lurer på hvordan det kan ha seg at yngstemann har familiens mest voksne musikk på spillelista.

Vi kommer opp til jordet ved skolen og stopper midt i et bæsj. Til venstre: Jurafjellene, dekket av skyer. Til høyre: Genevesjøen og Alpene, dekket av enda flere skyer. Spissen av Mont Blanc dukker såvidt opp bak en åsrygg. Klokka er 07:55. Bak der et sted stiger sola opp.

Vi er stille i noen sekunder. En hare løper langt borte på jordet. Eller kanskje det er en katt. En hare, sier jeg. Du må kjøre, sier han, skolen begynner snart og vi skal ha fotball i dag. Og Peter skal ha med seg en jojo før skolen!

Bæsjbæsjbæsj, sier jeg og tråkker i gang igjen.

Jeg synes egentlig tredje delen av Beethovens 14. sanoto? sontata? noe sånn — jeg synes den er bedre enn den først, sier han idet vi ruller nedover bakken.

Tja, kanskje, sier jeg og kjenner tåka stryke over rynkene mine.