Jostein

Vil du bli med å forberede julegaver, spurte vi 7-åringen første advent.

Hæ, julegaver, det er jo ikke vinter engang, sa han og sank ned igjen i Stephen Frys Harry Potter.

OK, sa vi og lot ham synke.

Vil du bli med å forberede julegaver, spurte vi 7-åringen andre advent.

Hæ, julegaver, nei, sa han og utnyttet skjermtiden sin til å synke ned i en eller annen forkynnende youtubers univers.

OK, sa vi, og satte oss ved siden av ham. Hør her, angående denne teologien...

VIl du være med å forberede julegaver, spurte vi 7-åringen tredje advent.

Hør nå, sa 7åringen, jeg har lært en ny sang på piano!

OK, sa vi satte oss med og lyttet og nikket og lurte på om det gamle keyboardet en dag må byttes ut med et ordentlig piano.

Vil du..., spurte vi fjerde advent.

Jeg vet ikke hva jeg skal gi! utbrøt 7-åringen.

En tegning, kanskje, sa vi. Som du tegnet i fjor, husker du? Alle besteforeldre elsker sånne tegninger.

Hm, sa 7-åringen og skjøt på hunden med en selvlaget legostrikkpistol. Vil..., spurte vi julaften.

OK, OK, sa 7-åringen og fant fram (ble funnet fram for) ark og farger. Og han tegnet, men det ble feil. Og han fargela, men det ble enda feilere. Og han tegnet grinchen med ark på ipaden, men han var ikke 6 lenger, så han så hvor dårlig det var, selv om det ikke var det; og han var ikke så gammel at han innså hvor fantastisk enhver barnetegning laget med sjel er for den som bryr seg om denne sjelen.

Det blir bare dårlig, ropte 7-åringen, jeg klarer ingenting!

Og det ble gråt, og det ble tenners gnissel, og det ble formiddag, julaftens dag.

Hadde vi kjøpt mange gaver, kunne han ha blitt med som på noen av dem. Men vi kjøpte ikke mange gaver.

Hadde vi hatt tid til å handle, eller visst hva slags ting vi kunne ha handlet, kunne vi ha dratt på kjøpesenteret på julaften. Men vi hadde verken tid eller lyst eller evner.

Jeg gir gavekort til mamma, sa jeg. Kino og restaurant og 100 klesvasker og en dovask og 20 middager.

Jeg vet ikke hva jeg skal gi, sa 7-åringen.

Broren din syr en pute, sa jeg, og skriver langt på et kort hvor glad han er i oss.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, sa 7-åringen.

Jaha, sa jeg.

Ja, sa 7-åringen.

Kanskje du kan bli med på min beste, mest hemmelige gave, sa jeg.

Han sa ingenting.

Husker du de tiggerne vi så i Marokko, sa jeg. Og de barna som ikke hadde noe bra klær. Og de som rotet i søpla?

Ja, sa han.

Ok, hvisket jeg. Dette er planen.

Han sover nå, endelig. Oppspilt og opprømt, som man skal være på julaften. Han fikk magneter, som han ønsket seg. Han fikk akebrett, som han ikke visste han ønsket seg (i en megakulknæsj farge). Han fikk Gutteboka, og skjønte ikke så mye. Den var jo mest til storebrødrene uansett

Men best av alt var de konvoluttene han fikk dele ut, en til hver. Mamma fikk et år med skolegang. Storebrødre fikk en fotball og en måneds mat. Mamma fikk en babypakke, pappa fikk hjemmeskole. Bestemor vinterjakke. Selv fikk han både vintersko og rent vann.

Jeg tok et bilde av oss som spilte geoguessr etterpå. Om femti år, ja bare neste år, vil det se litt trist ut: en hvit, tom vegg, lamper som ikke er hengt opp ennå, et vindu uten julelys, en brun, gammel sofa, et skakt plastjuletre og mennesker som knapt har pyntet seg.

Men alle smilte av noe, alle lo av noe noen sa om et land et sted, alle var sammen — og på sofaen lå det seks konvolutter og seks ark med ensfargede utskrifter av fargebilder. Takk for støtten, hilsen Redd Barna. Jeg tenker det ble en ganske vellykket jul likevel.