Jostein

Om du treffer meg på Grünerløkka en sensommerkveld, når den lave sola lyser opp mine blå øyne og mitt nesten karikert gråspraglete vikingskjegg, er det ikke rart om du ser meg som norsk. Men jeg er ikke det, ikke helt. Ikke lenger.

Om du møter meg langs Tista og kjenner meg igjen, dette var også min elv i 19 år, dette var min bybro og min festning, er det ikke rart om du ser på meg som norsk. Som haldenser! Men jeg er ikke det, ikke lenger, og var det vel aldri helt.

Om du hører meg snakke eller ser meg skrive norsk, får med deg mine idiomatiske uttrykk og vendinger hentet fra dypet av Bokmålsordboka, er det ikke rart om du tenker at hallo, norskere blir man ikke. Men du tar feil. Av de siste 13 årene har jeg bodd to år i Norge og resten i diverse utland. Jeg har tre sønner født i tre ulike land og en kone som kom til Norge, et helt ukjent land med et helt bisart språk, det siste året på barneskolen. Norsk, jeg? Som ikke liker hav og bryr meg katta om både fotball og flått? Som får, alltid har fått, maur i rompa og utferdstrang så fort jeg kan gå på posten uten å pugge postgloser og som blir like skuffet av Oslo hver gang: jo, helt greit og fint — men jeg kjenner det jo fra før! Så jeg reiser ut, når jeg kan, om jeg kan, og blir frustrert og fascinert om hverandre over hvordan ting også kan gjøres — og sakte, helt umerkelig, mister jeg litt etter litt taket på det som gjør meg norsk. Det som faktisk er norsk.

Det er en truisme blant familier som flytter mye rundt i verden (misjonærer, diplomater, forretningsfolk) at hvert sted har sine kultursjokk på lager, men det verste kultursjokket møter en når man kommer tilbake “hjem” til Norge. Og det er like overraskende hver gang. Man forventer å komme tilbake til det som var, men mange elver har rent i havet siden man dro, og elveløpet er ikke det samme. Jeg har en onkel som har bodd i USA siden 1965, som dro til det forjettede land og ble, men som nå endelig har fått tilbake sitt norske statsborgerskap. Det er alltid like merkelig å snakke med ham. Han er norsk og ser ut som en statist i Frozen (film-versjonen), men den amerikanske aksenten er tykk og de politiske overbevisningene er, vel, enslags blanding av Gerhardsen og norskamerikansk høyremyopi. Han er norsk, nå igjen også på papiret, men om han flytter tilbake til Oslo, vil han likevel være langt mindre norsk enn alle de som har bodd her og formet den norske identiteten siden han dro.

For etpar år siden kom han over med sin amerikanske svigerdatter til norsk julefeiring. Ååååh, vi må treffes igjen snart, dette var så hyggelig, sa svigerdatteren til meg da vi tok våre avskjeder i den norske, rotete gangen ved siden av en pose med gjenbrukbare Grandiosa-esker og diverse snowjogsaktige barnesko hulter til bulter. Ja, sa jeg, norsk og avmålt, ja det må vi. Inshallah.

Hva, mimet jeg til min egen familie da amerikanerne gikk ut, stramme i maska, hva, tåler de ikke et lite inshallah engang? De tre årene vi bodde i Marokko sa vi det hele jævla tida, og likevel mye mindre enn enhver marokkaner med respekt for seg selv. Og det er et vakkert uttrykk, mimet jeg, selv om jeg ikke er religiøs. Wallah koran, bror, prøvde jeg å mime til broren min, men han var alt på vei ut på trappa for de siste amerikanske lovprisningene av selskapet.

Jalla, bror, hørte jeg mine egne sønner si til hverandre. Jalla, de drar nå. Da vi forlot Norge forrige gang, snakket alle deres venner på Holmlia riksmål, eller i høyden etslags pregløst bokmål. Da vi kom tilbake, bare etpar år senere, hadde alle slått over til kebabnorsk, og dermed farget det av på mine sønner også. “Fort deg” er arkaisk; “jalla” er mye mer naturlig, spesielt for en som alt kan litt arabisk. Mye mer norsk også, nå, i alle fall her. Og der stod jeg og tenkte tilbake på min egen barndoms “Øy, kjapp dæ, æ!” og lurte på når jeg egentlig hadde falt av lasset.

Sannheten er at vi alle faller, hele tiden. Man merker det bare så mye tydeligere når man holder seg unna lasset så lenge at man sliter med å komme seg opp igjen.

Hvor lang tid tar det egentlig før man ikke er norsk lenger? Eller haldenser? Og barna? Som knapt nok hart vært i Norge og aldri har vært i Halden? Jeg er tsjekkisk, sier en sønn i baksetet på vei til Halden. Nei, du er marokkansk, sier den andre. Men vi er mest norske, selv om vi nesten ikke har bodd der, sier den tredje. Vi er... hvordan sier du på norsk, sier den første. Norske statsborgere, spør jeg. Ja, sier den andre. Vi har norske pass. Men vi er ikke helt norske — som deg, pappa, for du har en svensk oldefar. Vi er alle utlendinger, tenker jeg med meg selv. Dere ser relativt Ola Solbakken ut, og heter Nilsen, så dere har det lettere enn mange, men det betyr ikke automatisk at dere føler dere hjemme i Norge, eller føler dere helt norske, hva det enn innebærer. Og dere vil trolig slite med å høre til, dere må aktivt velge å klamre dere til lasset mens andre ubesværet sitter på toppen av det, for det er så mange ting dere ikke har lært og internalisert.

Dere klarer kanskje å finne veien like lett på T-banen som rundt i medinaen, men dere lar ikke vannet renne mens dere tannpusser og unngår solsteken midt på dagen, og det avslører dere. På samme måte som jeg kanskje klarer å prute med vannmelonselgerne langs veien, men avsløres av at jeg knapt nok sier hei til folk jeg snakket med dagen før. Min norskhet er de sosiale nykkene jeg får en unnskyldning for (Å, han er norsk, de er sånn, de); deres norskhet kommer til å være statsborgerskapet eller språket eller fellesskapet i den norske småbyen de kommer til å bosette seg i. Eller noe helt annet.

Spørsmålet er ikke om du er norsk (eller samisk, eller svensk, eller slovensk, eller hva som helst). Spørsmålet er hvordan du er norsk. Hvilke fellesskap du henter norskheten din fra. Og da er ukentlige møter i norskamerikanske nostalgiforeninger eller tredjekulturbarns vaklevorne og flyktige skandinaviske utenlandsfellesskap en dårlig erstatning for den norskheten som omgir en når man er i Norge. Og da tar det overraskende kort tid før en blåøyd viking-Nilsens marokkanske norskhet ikke er annet enn minner om en norskhet som ikke lenger finnes.

Hva var det beste med Halden-turen, spør jeg barna i et bare delvis vellykket forsøk på å høres Raymond ut. Hva syntes dere var det kuleste med byen? (Hvor i Halden følte dere familiens historiske vingesus best, tenker jeg inni meg. Når var en til da nærmest mytologisk norsk småby nesten “hjemme”?) Dickens, sier de. Der du spiste mange ganger og en gang lagde en film med noen fra klassen din, han fra Chile, ikke sant?

Ja, svarer jeg. God pizza, der. Veldig koselig, typisk Halden.

Jo, svarer barna. Men kokken var fra Marokko! Han hadde vært der vi bor! Vi kunne snakke arabisk med ham!

Jeg har tre sønner. Om du ser meg sitte med dem og faren min på en restaurant i min barndoms by, om du hører oss snakke norsk, til og med Østfold-dialekt, om lokalsteder og lokalhistorie, om du fort og lett plasserer oss i båsen “Norsk familie gjør norske ting på norsk måte”, så vit dette: du har helt rett. Men tar også helt feil.

Jeg er norsk, sier en sønn på arabisk. Nei, du er tsjekkisk, svarer broren på fransk. Å, jeg trodde dere var fra Marokko, sier kokken på norsk. Nabobordet snur seg mot oss. Så begynner vi å le.