Jostein

— Næmmen, så søt hund, da! Kom her, da hunden!

En dame i et litt kort skjørt sitter på gulvet foran heisene med en flaske musserende ved siden av seg. Hun snøvler.

–Helledussen, da! Er det en labrador, eller?

Houdini er ikke en labrador. Han er ikke en schäfer eller dachs, heller. Han er en beldi, en ubestemmelig blanding av gudene vet hvilke raser, en ekte beldi funnet sulten og skjelvende på den støvete marokkanske gata for ganske nøyaktig ett år siden. Og nå, etter hel en dag på reise, er han plutselig på et norsk pandemikarantenehotell og må forholde seg til fyll og ukjente folk som vil klappe ham på hodet for første gang. Han rygger.

Vi så en full dame i lobbyen her, sier barna til farmor senere på telefon.

Ja, sier farmor, folk har vært innelukket i 18 måneder. Som om det forklarer alt.

Første kultursjokk, tenker jeg. Første lærdom av mange: tre år siden vi bodde i Norge, ett år siden vi sist var utenfor Marokko, 15% av 7-åringens liv — det er så mange ting man har vent seg til som man ikke engang vet at er annerledes andre steder. Vi får appelsinjus på hotellet, men orker ikke drikke den, det er surt vann med farge sammenlignet med den søte, ferskpressede jusen som var på hvert gatehjørne der nede. Menneskene er litt treigere her, litt kaldere, litt mer avmålte, og vi visste jo det, men det er likevel overraskende. Ingen hilser ordentlig, ingen smiler på samme måte. Og lufta… Lufta er blåere og kjøligere og lukter skarpt og friskt; der nede var lufta tung og mettet av tusen ulike dufter og stanker, selv ved havet, selv utenfor byene.

Vi så uinteressert ut av flyvinduet fra Rabat. Under oss var det brunt og blått, sand og hav, og det var gamle kjente, sand vi hver dag har drysset ut av skoene og hav vi har hørt hver natt gjennom soveromsvinduet. Det var siste gang, tenkte vi og sukket, av glede og av sorg, og lukket øynene.

Noen timer senere fløy vi inn over Norge og barna var limt til vinduet. Se, så mye skog! Se, så mye vann! Se, hus med skråtak! Se, der er vi fra!

Vi er endelig hjemme, tenkte jeg, men tok meg i det, for hva er hjemme?

Hjemme er der man føler seg hjemme. Og nå følte vi oss hjemme her, for her ventet det folk på oss, folk som kjente oss og som hadde ventet på oss. Velkommen hjem, sa de, og vi sa ja, for nå var vi hjemme, det bestemte vi oss for.

Vi går karantenetur med Houdini, vi med maske og han med kort bånd. I Marokko lot vi ham løs på stranda og han snuste rundt og hilste på alle hunder han så, løshunder eller eide hunder, det var det samme. Den ene løshunden, Brian, var hans svorne fiende, de var like tenåringsgamle og tøffe i trynet, og de knurret alltid storsnutet på hverandre og Houndinis nakkehår strittet helt til de andre løshundene gikk mellom, og enda litt som en siste FØKK DEG BRIAN når vi gikk hjem.

Men hilser man her? Hilser hunder på hverandre i Oslo? Slipper man dem løs? Vi vet ikke, vi har aldri hatt en hund her. Og vi unnskylder oss med at vi kommer fra Marokko, og folk ser uforstående på oss og prøver å klappe ham på hodet, og han farer sammen. I Marokko tar man hunder på halsen, ikke på hodet. Kultursjokk nummer 48, tenker jeg.

Og alle skjønner hva vi sier, og vi skjønner hva alle sier, og vi kan ikke lenger kommentere tilfeldige folk når vi passerer den på fortauet. Eller på gata, da, siden ingen marokkaner med respekt for seg selv bruker fortauet og ingen nordmann med respekt for reglene bruker gata.

På vei inn til hotellet teller barna elbiler. Det tar tre minutter for å se like mange som vi så på tre år i Marokko. Og alle biler kjører i filene sine, og de blinker når de skifter fil og kjører ikke forbi på innsiden og holder fartsgrensa og det går verken esler eller mennesker eller kuer eller geiter langs veiene, og ingen løper over motorveiene og ingen rygger tilbake mot kjøreretningen om de misser en avkjøring og det står ikke politi i alle rundkjøringer og vi har kommet på en annen planet, det er så merkelig her.

Selv ser jeg på trærne og gresset og drømmer om jord, om bekker og myrer, om å plumpe uti igjen istedenfor å synke ned i varm sand.

For et år siden var vi tre måneder i karantene hjemme, hver med sitt eget rom og politipatruljer i gata om kvelden, når portforbudet trådde i kraft. Nå skal vi være tre dager på to små hotellrom, med folk som lever vanlige liv helt uten masker i gatene nedenfor. På torsdag vaksine. Og så er verden straks normal igjen, vår verden, mens deltavarianten rammer Marokko når de åpner før mange nok er vaksinert, og vi har vært heldige, bank i bordet, bank i alt som er, la oss håpe det går bra den siste strekningen. Inshallah.

Hva gleder dere dere til i Norge, spør jeg barna. Pokemon, sier minstemann. Fotball og venner og familie, sier midterstmann. Frihet, sier størstemann.

Og ja, det regner her året rundt. Når det ikke snør. Men det er ikke bydeler man anbefales å holde seg unna. Og ja, det er kaldere her, men alle slags mennesker er ute, av alle kjønn, av alle aldre, av alle mulige slags stiler og imager. De sosiale grensene er videre, tross alt. Og ja, det er en ekkel følelse av rikdom, av overflod, det er ikke mange som har like grunnleggende bekymringer som der nede, folk har mat og klær, ingen roter i den søpla du kastet for fem minutter siden, ingen ringer på for å tigge, ingen takker deg overstrømmende om du har en femtilapp til overs.

Men ja. Det er godt å ikke lenger være så rik. Det er godt å være i et land hvor rørleggeren din tjener mer enn deg og skolen ikke lenger bruker politi for å holde av parkeringsplasser for den ene eleven som er i slekt med kongen.

Det er godt å være et sted hvor offentlig kommunikasjon er mer enn tilfeldige busser uten rutetider og tog og trikk som først og fremst er prestisjeprosjekter. (Men gi oss en måned med overfylte busser for tog, så vil vi lengte tilbake til de rene og presise trikkene og det aldri helt fulle toget som gikk raskere enn noe tog i Norge noensinne har planer om å gjøre.)

På hotellrommet står det 6 kofferter. De skal vare hele sommeren. I en container et sted er det 186 pappesker med alt vi eier som skal vare i fire år i Sveits. Når sommerferien er over, flytter vi oss videre og får nye kultursjokk. Sveitsere er merkelige, vil vi si da, for et merkelig samfunn Sveits er. Og så, litt etter litt, blir vi mer sveitsiske og mindre marokkanske og til slutt, om vi kommer tilbake til Rabat på besøk en gang, vil vi sperre øynene opp og tenke oj, så merkelig det er her, de går i gata og tar hunder på halsen!

Og Houdini vil snufse og rygge, men langt baki hodet vil han huske hvem han var, og hvor han var, og at dette merkelige stedet faktisk var hjemme, og kan bli det igjen.

Om det ikke alltid tross alt har vært det uansett.